En kulturvandring i Vestre Fenstad

Publisert av Dag Harald Liberg den 08.05.17. Oppdatert 13.01.19.

For 4 år siden (2000) begynte barndomsvennene Kjell Aurstad, Sverre Berntsen, Sverre Finskud og Kjell Hofseth å lete etter den gamle Vålerbråten-stien, som var "veien" over skauen til bygda fra de opprinnelige husmannsplassene Vålerbråten og Rømundalen. Dette var også skoleveien til Bjørnliskolen - som var småskolen frem til 1936, og senere Grimkelsrudskolen og "storskolen" Vestsiden skole.

Raumnes var så heldig å få være med karene på en av de faste tirsdagsturene. Vi startet fra Vålerhagan som ligger rett ved fylkesveien til Eidsvoll - ca 3 km fra Brårud. Her ifra er stien godt merket vestover med røde og hvite merkefliser, som er godt synlig i terrenget og det er satt opp skilter med tekst i tillegg som forteller om steder, sagn og hendelser som stien går forbi. Det er ca 3 km til Vålerbråten som er målet med turen.

Første stopp er Felleberget. Her på dette vesle berget stod det for 60-70 år siden ei "stokkfelle" for å fange hønsehauk, Den gangen var det skuddpremie på hønsehauk. Et par-tre kroner, noe som faktisk på den tida kunne utgjøre en daglønn eller kanskje to for en voksen kar.

Halvveis på turen har karene bygd en forseggjort gapahuk, som ligger helt inntil skiløypa som går nordover om Høgmyra, og opp mot Vardehøgda, Gapahuken er fylt opp med ved, og de har også plassert en stor grill på den steinsatte plattingen utenfor.

Trondshatten og Tronds-fæla
Vi fortsetter videre og stopper opp ved en stor rullestein.  Et sagn sier at en skikkelse ved navn Trond, tok ei hvilepause her.  Det er nærliggende å tru at Trond var et troll eller en rise.  Han hadde gått fra bygda med ei tung bør på ryggen, og han var både svett og varm.  For å tørke svetten la han hatten på den store steinen opp på berget, mens han stod med en ene foten på den flate steinen her ved stien.  Samtidig støttet han seg på kjeppen som han hadde plassert ved siden av foten.  Trond må uten tvil ha vært både røslig og tungbygd kar, for da han gikk videre stod "fæla" (spor etter mennesker eller dyr) etter både foten og kjeppen igjen i steinen.  Det skal ikke store fantasien til for å se "fæla" etter en noe menneskelignende fot, og de runde hullet ved siden av må jo bare være en kjepp.  Fra eventyr til virkelighet - vi er kommet til Myssmørkeiva som er ei bratt og tung kleiv.  Dette var som tidligere fortalt skoleveien til unga i Vålerbråten og Rømundalen, sommer som vinter, og med snørike vintre som det var den gangen, kunne ofte snødybden være god over meteren.

Vålerbråten
Vi er kommet frem til Vålerbråten etter å ha fulgt den korteste "skoleveien" en times tid på lett "føre".  Da Bjørnliskolen ble nedlagt i 1936 måtte unga gå landevegen videre sørover til Grimkelsrud skole som var småskole for første til tredje klasse, slik at skoleveien èn vei ble 5 km.  Men når de begynte på storskolen, Vestsiden, i fjerde klasse ble veien kortere.  Selv om unga fikk lov å komme litt senere, og også gå hjemover noe tidligere av Erling Nygård, hendte det ofte at unga med absolutt lengst vei, og med den mest strabasiøse skoleveien var de første på skolen om morgenen.  Erling Nygård var en meget respektert og godt likt lærer i Vestre Fenstad i flere tiår. 

Vålerbråten er opprinnelig husmannsplass under Våler.  Den siste kjente husmann i Vålerbråten het Ole Olsen (1820-1880).  Eiendommen ble skilt fra hovedbølet i 1912 med g.nr. 37 og br.nr. 3, og solgt til Joel Joelsen fra Haukelila øst på Skauen for Årnes.  Joel utstedte skjøte på eiendommen i 1921 til sin sønn Johan Joelsen, gift med Thea Thorvaldsen.  Johan solgte eiendommen i 1953, og eiendommen er ikke lenger selvstendig bruk.  Det huset som står her i dag skal være satt opp av Joel Joelsen.  En kan med dagens krav til bostandard fundere over hvordan de fikk det til å bo i en slik liten stue med de store barnefamilier som det var den gang.  Joel og hans kone Ema hadde sannsynligvis 8 eller 9 barn.  Vi vet at Johan og Thea hadde 10 barn i Vålerbråten, og en må regne med at seks til sju bodde hjemme samtidig.  Men de som hadde kommet i arbeid og flyttet hjemmefra, kom jo hjem på besøk med tilhørende overnatting.  Det er da kanskje dekning for å bruke uttrykket "stua full".

Rømundalen
Dette bruket lå like nedenfor Vålerbråten, men her står det ikke lenger noen hus.  Som Vålerbråten var også Rømundalen opprinnelig husmannsplass. under Våler.  Og ifølge bygdeboka for Nes på Romerike, gardshistorie bind 1, har det vært husmenn i Rømundalen fra 1760 til 1900, mer eller mindre sammenhengende.  Denne eiendommen ble skilt fra hovedbølet i 1911 og solgt til Ole Joelsen med g.nr. 37 br.nr. 4.  Ole Joelsen, mest kjent som Ole Rømudalen, var bror av Joel Joelsen i Vålerbråten.  Ole sine arvinger solgte eiendommen i 1956.  Man kan fundere over navnet Rømudalen, men det kommer nok av at åa eller bekken som renner forbi heter Rømua, og stedet ligger i en dal.

Høgmya
Vi velger å legge turen tilbake om Høgmyra, som er ca 550 lang og 200 brei.  Høgmyra ligger på 270 m.o.h.. og hører til Norstun Bjørnli skog, og er ei typisk torvmyr.  Sundt på Norstun Bjørnli drev frem til slutten av femtitallet uttak av torv for produksjon av strøtorv til husdyrhold.  Denne produksjonen foregikk den tida utelukkende som manuelt arbeid.  Med unntak av at torva som en siste prosess ble revet eller malt i en enkel maskin vi kalte "torv-rivern"  Denne maskinen står fortsatt intakt med motor og det hele på "kjøringa". i løven på Norstun Bjørnli.  På østsida av Høgmyra står Sundthytta som ble brukt som hvilehytte under arbeidet, og hvor en søkte ly under de værste regnskurene.  Denne torvproduksjonen var den gang meget arbeidskrevende, da torva skulle "stikkes" for hånd med en dertil egnet spade, og så legges ut i et lag på teigen til fortørking.  Deretter skulle torva "raukes" for så å bæres inn i tørkehusene til endelig tørking.  Og så var det å vente på "tæla" bakke og snøføre, slik at torva kunne kjøres til gards og rives til det endelige produkt, - strøtorv.  I fra Høgmyra legger vi turen nordover via Sandakertårnet, og opp til Bergbråtan - som er der Brattstupvegen (bilveg) stopper.  For de som vil gå opp til det flotte utsiktstårnet - Vardehøgda 312 m.o.h. - anbefales å kjøre opp Brattstupvegen som går opp ved N. Sander.  Snart brenner bålet kraftig, og kaffekjelen blir hengt over varmen.

Sverre Berntsen forteller om Sandakervangen, som var en seter som lå vest for vest for Bergbråtan.  Vangen betyr det samme som seter.  Vangen er mye brukt i Gullverket i Eidsvoll, men også i nordre deler av bygda vår.  Praten går lett rundt bålet, og historiene er mange.  Det er tid for å komme seg ned igjen, og vi går tilbake om Sandakertårnet, og videre forbi der Sandakerhytta stod.  Karene forteller om at i påskehelgene etter krigen var det folk i de fleste hyttene i skauen.

Vi følger Høgsetveien nedover et stykke før vi bryter av mot høyre, og går den gamle stien som Sverre Berntsen og hans far brukte når de gikk fra Bjørnlihagan, og opp i skauen på arbeid.  Denne stien har også karene funnet igjen, og den er ryddet og merket nå i høst.  Vi kommer ned på Høgmyrvegen, og går videre over Bjørnlihagan som er barndomshjemmet til Sverre Berntsen, før vi er tilbake til Vålerhagan der vi startet turen vår ifra.  Vi er meget imponert over dette arbeidet karene har lagt ned med alt fra merking av stiene til oppsetting av skkilter med utfyllende opplysninger.  Dette er kulturhistorie som er verdt å ta vare på.  Takk for en fin tur i godt oppmerkede stier i Vestre Fenstad.