Skolen ble bygd i 1912. Den kalles "Eventyrskolen" fordi gangen, to klasserom, trappen og salen oppe er kunstnerisk utsmykket. Fargesetting av rommene er gjort av Arnstein Arneberg og Henrik Sørensen. Bemalingen ble gjort i 1930-årene etter initiativ av lærer Erling Elverhøi og forfatteren Ingeborg Refling Hagen. Deres idé var at kunsten ville berike barnesinnet. Sterkt inspirert av Henrik Wergeland.
Brukt som skole fram til ca 1970. Deretter museum fra ca. 1980 og del av Nes Samlinger.
Den17. mai 1940 var det et hemmelig møte på Stein Skole med Ingeborg Refling Hagen til stede. Hun manet til fortsatt motstand. Ingeborg startet ei illegal avis som het « Send Videre» (senere omdøpt til «Jøssingposten») og Einar Aulie ble en av medhjelperne der. Han syklet omkring og leverte avisen, men gikk i 1941 over til å bli grenselos. Lærer Elverhøy hadde nære forbindelser til motstandsbevegelsen rundt Ingeborg Refling Hagen. Han hadde tidligere vært lærer i Bjørknes og kjente de som bodde der, og de kjente og stolte på Elverhøy. Det var da naturlig at når noen i kretsen rundt Ingeborg hadde behov for å rømme til Sverige for å redde seg unna okkupantene, så kunne Elverhøy hjelpe dem. Han var således en av de første i Nes som organiserte ei flyktningerute. Ingeborg Refling Hagen ble selv arrestert i 1942, men ble sluppet fri i 1944.
Dette er også skolen som guttene Ole og Åge Aulie (8 og 6 år gamle ved krigsutbruddet) gikk på. Her satt de side om side med andre elever som ikke måtte vite noe om hva Auliefamilien bedrev av motstandsarbeid. Uansett hvor slitne og preget de måtte være. Åge Aulie har selv utrykt stor takknemlighet for den forståelsesfulle og milde lærerinnen Langbakks omsorg.
Einar Aulie ble gjort kjent med at Erling Elverhøi skulle lose en flyktning, en ung befalingsmann over til Sverige. Einar Aulie ble med på turen 20. januar 1941. De ble med en lastebil innover til Rakeie og gikk over sjøen til Johan Bjørknes (Søndre Bjørknes). Johan førte de videre over havsjømoen og videre til Ljøner. Her møtte de Carl Sommerfeldt som anbefalte de å gå innom Rudolf Tangen, som så førte de inn i Sverige. Som man kan se av kartet, så avviker denne ruta noe i fra det som etter hvert ble den organiserte Aulieruta slik vi kjenner den. Carl Sommerfeldt og Rudolf Tangen ble aldri faste loser på Aulieruta, men de ble likevel mye brukt av andre flyktninger og loser i område.
Traseen som Aulieruta fulgte kunne variere noe. Noen ganger benyttet man båt, noen ganger kunne man gå på ski, eller man gikk på beina på barmark. Hvilke loser som var tilgjengelig, og fiendtlig aktivitet var også avgjørende.
Da Elverhøy selv måtte rømme til Sverige vinteren 1942, tok Einar Aulie over ansvaret for ruta. Einars kone Agnes, følte nok denne oppgaven som ekstra belastende. Med et småbruk på Røa som ennå ikke var i full drift, husdyr og ikke minst to sønner som skulle ivaretas, så hun store utfordringer og farer forbundet med dette. Hun ble likevel med, og ble etter hvert ikke bare en viktig støttespiller, men også en viktig aktiv brikke i Aulieruta.