Da je kom innat frå fjøse like før duarn, lurte n’far på åffer je hadde vøri så lenge. Je hadde vel brukt en hærttime lenger enn vanli, men je måtte se tel a’Littago for hu var dagalaus, hu hadde såvidt bejynt å sleppe synune. Je ba a’mor om å se etter’a utover dagen, så det itte jikk gæli.
Je hadde som regel fjøsstelle i hoppes me a’mor, men denna mårran hadde je vøri åleine for hu mor hadde vørti litt dussemang. Det var vel røyra som hadde slii seg vrang ijen, å da jikk det au utover i lunna. Hu hadde hangle me noen daer, men nå hadde det vørti værre.
Åffer je var me på fjøsstelle var forde je var den eineste ta onga som var att hime på småbruke i Åland. Je var ta dom som ælle kælte himføing. Je hadde hengi i stakken tel a’mor i ælle år. Da je tenker etter, så hadde a’mor stakker på sæ som ællti var snepasie. Je var mammadalt tel di grader at folk prate om at je itte hadde vøri nolafør paktbua i Eidsvoll uten a’mor. Men de var itte sant, for je var me n’far å Kvennhaukara tel byn engong unner krigen. Det var da nesten ælle bila jikk på veagass, å Fededralen tel Kvennhauern var intet unntak. Da generatoren trengte meir påfyll ta knott, vart det kjørt inn på vegakanten for staking å påfyll. Da benytte kara sæ tel å få en liten hinkas da vi var på himmatveg. Det var en del stopp unner vegs, så det vart mye rart prat før vi var himmat. Kara vart i gått humør før dom kom himmat, skar je si dæ.
Itte hadde je vøri bort noa kvinnfolk, sjøl om je var gått over dom hærtjau åra. Tel neste år vart je nesten dobbelt så gammal. Je må kanskje telstå at je hadde et gått aue tel ei jente da je jikk for presten, men det vart liksom itte noe meir enn det. Hu var knakande pen, forresten. Noen gonger ymte n’far frampå at je kom tel å gå hime tel de grodde måsa på mæ. Det var nok noen som tiske rundt omkring åssen je var vølin, som itte kom mæ himmanifrå tel et ærli arbe.
Han far var snill imot ælle han, jølpsom som han var da noen var i beit. Han var vel det dom kællte «sireva å gohjerta.» Åsså var’n itte ta dom som brukte ålbåga for å komma sæ fram her i væla.
Hår eneste måndasmarra, da vi åt duarn, prate n’far om hå vi hadde å jøra utover i vykua. Av å tel fekk je høre at je var litt vørslaus, for enten glømte je ta ting, eller je la ijen ting som det var kavane urå å finne ijen. Denna gongen lurt’n på hå det hadde vørti ta temmersåksa som brukte å følje me jeitdoningen, for den hadde vørti søkk borte. Det var lissom «gosåksa» hass far, for den hadde’n personli kjøft ta Gravli’n i Nol-Odarn. Je måtte fundere ei stønn, men kom i hau at den var nok attvørtin ve lunna da je kjippe den siste venninga ner på Høltteie. Anners mått’a ligge ijen der je vilte i høgge i hoppes med høggera øvst i Mysudarn rett før helja. Je sa at je fekk freste å finne’a i mårra, for da må je se etter å få ner det siste ta odderven som vi hadde høggi på førvintern. Far hugse au på at vi måtte få dom siste temmerlassa tel Høltersaga før førsfælle.
Vi måtte nok få et par kønnsekker tel Kvennhaumølla for å få møli, for det bejynte å skorte på for tel krøttra. Det kunne je jøra om lurdan etter fjøsstelle. Han skulle ha sæ tel å få hakke opp høy så vi fekk laga sørpe tel gampen. Men først måtte’n smørja hakkelsmaskin å stelle sveiva. Han skulle telje to nye sælapinner, for han hadde fønni et lint vørkje. Sokken skulle ha vøri i smyva for å få lagt om skoningen på frambeina. Ellers var det det vante utover i vykua. – I ælle jøskens daer, åssen skar di få jort ælt denna vykua. Det fins itte skapanes rå at di får vøri ælle stann på en gong, sa a’mor. – Je må komma i åles tel å få bejynt å bitte sokker tel døkk. Noen ta hosone må je få stoppe, for dom er nesten itte heile høl i mellom. – Åsså lurt’a på om vi kunne få lagt noen boltbetar utafor fjøsveita, for vatne i frå takdrøppe rann inn, så det vart bare jørjua rett innaføre døra. Det hadde vørti litt sånn framafør døra tel stællgangen au.
Da a’mor skulle tel å rødde ta bole, å n’far fekke tent pipa med karve bla, kom a’mor med ei glamelling så n’far nesten fekk hukuslepp. Vi skulle få kælvdans tel ettermat i kvell. Je visste at n’far var steikanes gla i detta. I æll væla, er’e for no vi har jort nå da, ettersom vi skar få så go ettermat på en månda, spørte n’far. Je hølt kjeft, for je syntes itte at kælvdans var no gått. Je kom vel tel å ta ett par tugger, men som før da vi fekk detta, skau je som regel resten over tel n’far så a’mor itte såg det. Je trur ældri at je fekk i mæ en heil tællærken me kælvdans. Sjøl om je itte akkurat var noen brættspæl.
Så var det å få på sæ røysera, ta på sæ grepavotta, ut i stællen, sæla på Sokken, stappe i høysekken, komme sæ opp i skauen. Je hadde fått hærsjurt pluggstøvla mine, men je ville itte bruke dom. For det hadde vørti blautere i snøn utover vårn. I rypesekken hadde a’mor lagt massekken. Seks kakosjiver med pultost å to med sirop. Ærstattningskaffin hadde je i en blekkask, å en liten påsa med strøsokker. Je røkte itte, men snusasken låg trykt i lomma på busserullen.
Jan Lund
