Opptak fra Romerike Radio 10. mai 1985.  Sending i forbindelse med 40 års jubileum etter frigjøringen.

La flagget slå som en vinge i sol og blest. La hornene klinge ved denne vår frihets fest, og ungdom, vern hva du arver, ditt land og dets farver, se det hvite er fjellenenes sne, det blå er vårt veldige hav og den utferdslengsel det gav, det røde er hjertets blod, men alt er den hellige flammen som holder folket vårt sammen, vår enhet, vår kraft og vår tro.
Arnulf Øverland.  Lest av Solveig Bergli

Flere personer fra Romerike som kjempet mot okkupasjonsmakten

Harald Sæverud, Kjempeviseslåtten.  Tilegnet hjemmefrontens medlemmer

Erland Asdahl var med i hjemmefronten på Romerike.  Navnet er kjent.  Erland har deltatt aktivt i politikken i Nes og på riksplan.  Bonde, potetproduksjon. Hvordan kom du i kontakt med motstandsarbeidet ? 

Jo, det skjedde ved at jeg ble direkte spurt om jeg kunne tenke meg å gå inn i dette arbeidet, da reorganiseringen av hjemmestyrkene i Nes tok til etter at den første opprullingen var over.  Ventet i nokså lang tid på reorganisering av hjemmestyrkene.

Fikk du opplæring ?

Etter hvert så fikk jeg jo det.  Vi hadde instruktører som var utdannet i Sverige, som kom over til Norge, og som da instruerte oss i all hemmelighet.

Siden så drev du med våpenopplæring, hvilken tittel hadde du i hjemmestyrkene ?

Tittelen min var pi-sjef som den ble forkortet til, eller rettere sagt pioner-sjef.  Det var leder for pionertroppen, som igjen var delt opp i tre lag, fordelt over bygda.  Vi hadde ansvar for sprengninger og sabotasje.  Vi hadde hovedansvaret var å ta seg av kommunikasjonsforbindelsene, veiene, bruene, jernbanen.

Var du med på noen sprengninger ?

Nei, det var jeg heldigvis ikke.  Så langt kom det jo ikke, for vårt arbeid var lagt opp da på å være klare til å tre i aksjon den dagen det ble en mobilisering med tanke på frigjøringen av Norge.

Jeg har hørt at dere drev med våpenopplæring på Årnes samfunnshus, medfører det riktighet ?

Det stemmer.  Det var vel kanskje noe av det frekkeste vi drev med.  Vi ble etter hvert spesialister i det å vise frekkhet ovenfor tyskerne.  Og i den sammenheng så er det nok noe av det frekkeste vi foretok oss var å drive våpeninstruksjon illegalt på samfunnshuset i rommet ved siden av der hvor tyske soldater satt og så på film.  Det naturligvis så frekt at det var ingen, aller minst tyskerne, som kunne tenke seg muligheten av at norske motstandsstyrker drev militæropplæring vegg i vegg med tyske soldater.

Det var nesten rart at de ikke hørte noe til dere ?

Det kom kort og godt av det at selv om det smalt i sluttstykker og geværdeler inne i det rommet vi drev instruksjon, så var det såpass mye lyd av filmmaskinen i samme rommet, slik at den overdøvet det bråket som vi faktisk bedrev.  Og tyskerne de merket ingen ting.

Det høres helt utrolig ut ?

Det gjør det, og jeg vet ikke om jeg skulle nevne at det da krigen var slutt så var det en tysk major som kom for å kunne overlevere bruene i Nes til hjemmestyrkene.  Jeg ble da plukket ut som representant for hjemmestyrkene fordi jeg var pionersjef, og hadde da samme oppdrag som den tyske offiseren.  Jeg fikk da i oppdrag å følge han til Årnes-brua for at han skulle kunne påvise at de hadde fjernet alle sprenglegemer og det som var underminert i forbindelse med denne brua.  I forbindelse med at vi gikk nedover fra Solberg-hotellet hvor vi hadde hovedkvarter og ned til brua, så begynte denne tyskeren å spørre litte grann om hvordan vi var utdannet og sånn.  Ha ga tydelig uttrykk for at han var imponert over hjemmestyrkene.  Så fortalte jeg han denne episoden om våpenøvelsene på samfunnshuset. Men da stoppet han opp husker jeg, og nærmest i grunnen fjetret, og så sa han omtrent som så på tysk at «jeg visste hjemmestyrkene i Norge var frekke», sa han, «men maken til frekkhet tror heg ikke jeg har hørt om».

Jeg kan i grunnen være enig med han i det.  Men hvordan fikk dere tak i våpnene dere brukte ?

Til å begynne med så hadde disse våpeninstruktørene et minimum av materiell, som da var kommet over med kurer fra Sverige stort sett.  Men etter hvert så fikk vi disse våpenslippene inne på skogene, og da har vi jo overflod av instruksjonsmateriell i det utstyret vi hadde fått fra England.

Var du med på noen våpenslipp ?

Ja, jeg var det. Jeg var med på våpenslipp på Paradismyra i februar 1945.

Hvor ligger Paradismyra ?

Den ligger sydøst for Flolangen, innenfor Kjensli.

Hvordan fikk dere meldingene om at våpen var underveis ?

De meldingene fikk vi da gjennom særmeldingene fra London radio.  De kom da vanligvis klokka sju om kvelden.

Så hadde dere da med andre ord radio godt skjult et eller annet sted hjemme ?

De hadde vi.  Jeg hadde en liten radio.  Den var ikke mer enn en 12-14 cm lang, og en 7-8 cm bred.  Den bestod av et eneste radiorør, og noen spoler og greier.  Jeg har ikke noe greie på sånt, men jeg hadde fått denne lille radioen som var bygd inn i en finerkasse, og den var laget så vidt jeg husker av en motstandsmann som arbeidet på Tandberg Radiofabrikk.  Denne radioen hadde jeg bygget inn i utedoen.  Jeg synes selv den var veldig godt gjemt.  Jeg bare trakk opp et panelingsbord med spiker når jeg skulle høre på radio.  Der sto radioen inne i veggen.  Da jeg var ferdig med å høre på radioen trakk jeg bare panelbordet ned igjen, og det var ingen som kunne se at det var noen ting med den veggen der.  Og det var jo veldig fort og effektivt å sette seg i kontakt, og denne meldingen fra London fikk vi da klokka sju om kvelden.  Jeg husker jeg hadde vært på skogen og hentet ved.  Jeg kjørte med hest den gangen, og det hendte det ble sene dager.  Jeg hadde bare såvidt fått spist littegrann, og måtte skyndte meg på utedoen for å høre på nyhetene.  Og så sier plutselig da denne norske hallomannen fra London.  Apotekerne drikker nafta.  Da var det ikke mer å tenke på.  Det var bare å se å få gjemt bort radioen, og komme seg inn, smøre niste, og pakke sekken, få på skiene, og dra til Paradismyra.

Da var det avtalt kodesetning dette da ?

Det var kodesetning.  Apotekerne drikker nafta betydde oversatt på godt norsk for å si det slik at klokka ti samme kveld, vil engelske bombefly droppe våpen og ammunisjon på Paradismyra i Nes.

Hvordan visste dere da at den koden betydde det ?

Den meldingen vet jeg faktisk ikke hvordan vi hadde fått.  Jeg tror den kom med direkte sender / mottaker til Norge.  Hvis den ikke kom med kurer enten med sjømennene våre, det er mulig den kom den veien, eller da med kurer videre fra Vestlandet til oss.  Men den kunne også gå med kurer fra Sverige.  Det er vel kanskje sannsynlig at den kom veien over Sverige.

Det sto jo på disse plakatene som tyskerne slo opp «skutt blir den..» og «skutt blir den», «skutt blir den som har våpen» sto det blant annet.  Du var i besittelse av en del våpen blant annet.  Hvor gjorde du av dem ?

Stengun

Da vi hadde fått våpenslippene, så fant jeg ut at det var mest hensiktsmessig å lagre disse våpnene som laget mitt på Årnes skulle ha, lagre det hjemme på garden. Det gjorde vi, så det var litt av et rede på slutten av krigen hjemme.  Det struttet av våpen kan man si.  Jeg husker at  våpnene til soldatene de puttet jeg ned på et mjølkespann, et 50 liters mjølkespann.  Det var maskinpistolen stengun. Den plukket jeg fra hverandre, og puttet ned på spannet.  Det gikk akkurat 10 stengun ned på et spann.  Da var det fullt.  Så tok jeg opp to planker til spilltauet til den ene merra på stallen, så grov jeg et hull i golvet under der i jordbakken, stort nok til å romme de mjølkespannene. Da rakk akkurat lokket i overkant av bakken.  Så la jeg på igjen de to plankene, spikret de ikke, men lot de ligge løst, og så leide jeg bare merra innpå.  Bant den som vanlig, og den sto da opp å disse våpnene, og jeg tror det skulle mye til om noen hadde funnet disse mjølkespannene med maskinpistolene.  Men det var veldig lettvint å sikre seg de når vi hadde bruk for de.

Dette er sannsynligvis hjemmestyrker fra Eidsvoll med Brengun

Det var værre med brengun, dette store automatvåpenet, fordi det var altfor lang til å gå ned på et mjølkespann. Og det kunne heller ikke demonteres så jeg kunne få det nedpå.  Det jeg gjorde da,l jeg fant ei tønne, ei melassetønne, som jeg gjorde skikkelig reint.  Og skar opp ei glugge på den ene siden, stor nok til å tre maskinpistolen nedi.  Så tok jeg dem med ut på tunet, og så grov jeg et hull i bakken, midt i veien, inne på gårdsplassen. Så la jeg denne tønna ned i dette hullet, ca 10 cm under bakken bare. Så la jeg ei jernplate over hullet slik at det ikke skulle komme vann nedi. Så fylte jeg på litt grus oppå.  Så da var det bare ca 10 cm grus som jeg bare kunne sparke vekk når jeg skulle ha tak i våpnene.  De lå sa som sagt midt på tunet, så det var lettvint å finne.  Med det var jo ikke så godt å finne for den som ikke visste at det var der den tønna lå.

Nei, det er klart.

Ellers så gjemte vi jo mye instruksjonsmateriell og sprengstoff og forskjellig sånne ting.  Det gjemte vi under takstein husker jeg.  På låven blant annet.  Noe av instruksjonsmateriellet fant vi faktisk ikke igjen før mange år etter at krigen var slutt, da vi skiftet takstein.  Jeg kunne ikke huske hvor vi hadde gjemt det.  Det kom nå til rette etterhvert.  Jeg tror vi har funnet igjen det meste.  Noe ligger nok gjemt et og annet sted enda, og en eller annen finner det kanskje i fremtida.

Kom det aldri kontroll til gården Fossum som den heter hvor dere hadde gjemt dette her ?

Jo.  Det gjorde faktisk det.  vi fikk en husundersøkelse.  Det var vel i august i ’44, og det var ikke bare hyggelig.  Da hadde vi nokså mye utstyr liggende.  Ikke så mye våpen den gangen, men vi hadde noe av det også.  Men det som var det værste den gangen det var at vi hadde mye instruksjonsmateriell.  Det var dødsdom for å ha slike ting, det er jo ingen tvil om det.  Dette hadde vi da liggende såpass åpent til at da statspolitiet kom for å foreta husundersøkelse klokka halv tolv ei natt, så det var nokså kritisk.  Jeg tror jeg kan si det slik at jeg har vel aldri frosset mer noen gang enn hva jeg gjorde den kvelden på tross av det var 20 varmegrader denne høstkvelden.  Men det var bare nervøsitet.

Hadde du noe liggende som de kunne finne ?

Ja, dessverre så hadde vi det.  Det var brudd på reglementet.  Der var det utvist en uforsiktighet som var helt utillatelig, og det kan en bare forferdes over i ettertid at vi var blitt så slappe at dette materiellet fikk lov å ligge der.  Det lå på skrivebordet.  Det var min eldste bror som hadde holdt på å lest på det, så hadde vi tatt litt pause, og begynt med noe annet.  Så ligger instruksjonsmateriellet på skrivebordet hans, så oppdager vi at statspolitiet kom.  Det oppdaget vi for sent.  Dermed så lå disse fotografiene og det, for det var fotografier det var, og det stor det trykket på det første bildet: «Instruksjonskurs i geriljakrig beregnet på de norske hjemmestyrkers ledelse – må ikke sirkulere nedover i rekkene – London 1943».  Og det er klart at den slags det var det ingen unnskyldning for overhode.  Og der gjaldt jo den tyske advarselen 100%.

Og hvordan gikk det – fant de ikke denne her da antagelig ?

Nei, det skal man kunne si at det skjer under, må det vel kunne sies at det skjedde et under.  Vi greide å få dette unna på en mirakuløs måte etter at statspolitiet var kommet. Det  var en del tilfeldigheter som grep inn etterhvert som gjorde at vi klarte å få de papirene unna i et samspill uten at disse politifolkene fikk tak i det. Det var forsåvidt flere ting den kvelden som var helt påfallende.  Jeg hadde blant annet ei kasse, ca 25 kg med sprengstoff liggende på stabburet som jeg slettes ikke hadde lov til å ha. Jeg hadde jo gjemt det, men når disse statspoliti-folkene gikk så grundig til verks som de gjorde under denne husundersøkelsen så skulle det godt gjøres at de ikke oppdaget den kassen som lå på tredje etasje i stabburet.

Men de fant den ikke da ?

De fant ikke kassen.  Og grunnen til det var vel antagelig at jeg den gangen pratet de rundt.  De tror jeg kanskje at jeg kan si.  Jeg bløffet litt også.  Jeg hadde en sprengningstillatelse liggende i skrivebordet inne, den så de først da de holdt på med husundersøkelsen inne. Og den hadde de registrert.  De de ikke hadde registrert var at den sprengningstillatelsen hadde gått ut for flere år siden, så den var helt ugyldig. Så det satset jeg på at de ikke hadde oppdaget, og det gikk bra.

Ja, det kan en kalle flaks eller under. Det kan en kalle narrow escape, hadde du flere slike narrow escapes som du så vidt kom unna ?

Ja, det måtte vel være den kvelden jeg skulle ned på samfunnshuset med instruksjonsmateriell.  Jeg hadde som vanlig puttet pistolen i bukselinningen foran på maven, hvor jeg vanligvis pleide å ha den.  Det pleide vi alle, for å ha den lett tilgjengelig. Og den var selvfølgelig skuddklar.  Så hadde jeg ryggsekken full av engelsk instruksjonsmateriell og våpen.  Så hadde jeg det travelt når jeg skulle ned på samfunnshuset.  Jeg løp likeover gjennom Kjuushagen, der hvor skoleanlegget ligger i dag, og kommer inn på baksiden av samfunnshuset.  Og en vettskremt lagfører lukker omsider opp døra.  Jeg banket V-tegnet to eller tre ganger innen han omsider lukker opp,  Og da han lukker opp døra, det var forøvrig Ole Kjensli som var vaktmester på samfunnshuset, så så jeg på han at mannen var både bleik og nærmest litt vettskremt.  Og da han så meg sto der i døra så sier han «hvordan i all verden har du kommet hit ?» Jeg har gått likeover, sa jeg, gjennom hagaskogen.  Ja, det kan jeg skjønne, sa han, for nå visste vi ikke vår arme råd for hvordan vi skulle få varslet deg. For for kort tid siden, sa han, så oppdaget vi at tyskerne er plassert med flere vaktposter oppover langs Svarverudvegen, og vi visste at den veien kom du med det det utstyret.  Så hvis du hadde gått den veien nå i kveld så hadde du iallefall aldri kommet hit.  Det er jo klart. Da hadde jeg vel heller ikke sittet her i kveld.

Nei, det hadde du ikke da. Du nevnte at du banket V-tegnet da du skulle inn på samfunnshuset.  Det var litt ukjent for meg som er født etter krigen, kan ikke du fortelle hva det betyr.

Ja, det var det morsetegnet.  [bankelyd].

V-tegnet sto det for Victory – seier ?

Ja

Kan vi komme litt tilbake til dette våpenslippet.  Har du noe spesielt å fortelle den gangen du var med på det ?

Ja, det var i grunnen mange ting i forbindelse med det våpenslippet om man i ettertid tenker på med både undring og… Noe kan en jo se på med et visst humor i ettertid, og mye

Du har selv fortalt at du ble ikke tatt under krigen, men at du var nære på flere ganger, men du greide deg. Men var det noen i gruppen din som ble tatt ?

Nei, vi må jo si at vi var heldige på den måten i de siste gruppen som ble organisert etter den første opprullingen.  Det vil si det som skjedde var at umiddelbart da freden kom, så ble jo en av våre toppledere i hjemmestyrkene i Nes, Erling Østerud, han ble arrestert. Og det var litt nifst, når han da i fredsdagene kom og besøkte oss i hovedkvarteret ved Ellingsjøen, og kunne fortelle at han hadde ventet å bli tatt inn til hardt eller strengt forhør.  Det må man regne med forhør med pinsler.  Den dagen som frigjøringen kom… Han sa det selv husker jeg at «det tror jeg ikke at jeg hadde klart, da hadde jeg kommet til å røpe dere».  Så hvis krigen hadde vart noe lenger det den gjorde, så er det klart at at ville situasjonen kunne vært veldig kritisk for oss, for hva som da kunne komme til å skje.  Det vet vi bare ikke.

Var det flere enn du som var implisert i familien din ?

Ja, det må jeg si det var.  Både min far, og min eldste bror og også mine to yngre brødre var aktivt med i hjemmestyrkene alle sammen. Alle mannfolkene var aktivt med i hjemmestyrkene, men det er ikke riktig å si det uten å samtidig føye til at det var vel ingen mindre belastning på mor, det tror jeg må kunne sies.  Det må ha vært en forferdelig situasjon for henne å være mor til fire gutter og samtidig vite at mannen hennes var med i denne virksomheten som vi alle samme drev, og hun visste jo så inderlig godt hvilken risiko vi alle sammen løp.

Men dere hadde gård, og der var det vel mat å få tak i.  Kom aldri tyskerne og forlangte å få utlevert mat ?

Ikke utover de vanlige reglene, men vi kom jo selvfølgelig å forlangte jo sitt gjennom de lovbestemmelser som var. Så vi måtte jo levere de kvotene som myndighetene forlangte til enhver tid.

Dere fikk ikke lurt dem, og lurt unna noe ?

Det gjorde vi alt vi orket, og vi gjorde det med god samvittighet.  Det er det ingen tvil over. Vi lurte alt vi kunne. Det gjaldt først og fremst poteter og korn naturligvis. Men kjøtt og flesk, vi drev med allsidig jordbruk den gangen, og det er ikke tvil om at vi forsøkte å lure unna det vi kunne. Det er jo ikke fritt annet enn at det ble en del som kunne disponeres på flere enn bare oss hjemme.  Det kom godt med mange steder at bøndene hadde mulighet til å lure unna.  Det var ikke bare lyse punkter i det bildet der dessverre.  Det må vel sies i en sammenheng som dette her at mange falt for fristelsen til å drive svartebørs. Og det er jo et svart kapittel i vår okkupasjonshistorie. Selv om det kanskje kan sies som en noe formildende unnskyldning at tross alt så kom det vel mennesker til gode dette da at de fikk kjøpt maten, men det hadde vært hyggeligere om de hadde fått den til en billigere pris enn det de måtte betale.  Det var skam.

Du nevnte at en av lederne ble tatt ble tatt like før frigjøringen.  Får jeg spørre hvordan føltes frigjøringen ? Hvor var du hen ? Hvordan opplevde du frigjøringen da den kom ?

Jeg var jo hjemme på garden da frigjøringen kom, og vi fikk den jo gjennom den lille radioen på utedoen. Men jeg må si følelsene kan nesten ikke beskrives. Vi har vel neppe ord i språket vårt som er dekkende for de følelsene vi hadde den gangen.  Når vi tenker på at vi hadde levd under dette presset i så lang tid, så det var i grunnen så overveldende alt sammen, jeg husker godt da vi da heiste flagget denne formiddagen. Det var helt utrolig.  Det var liksom en tvangstrøye som falt av oss, og vi kunne plutselig puste lettet. Det var helt merkelig. En reaksjon som kanskje meldte seg, og det gjaldt mange av oss oppdaget jeg, var det at vi ble veldig trøtte.  Vi sov, og vi sov, i lang tid etterpå.  Og det var vel kanskje ikke så rart, for det vi var jo veldig i underskudd på søvn. Mye av den virksomheten vi drev på kveldene, og til og med om natta, tenker på våpenslippet for eksempel.  Da holdt vi  jo på hele natta.  Husk vi hadde vært i arbeid hele dagen, kom slitne og trøtte hjem til kvelds, og rett derifra til en lang skitur i dårlig skiføre uten smørning, inn på skogen, og holde på hele natta med å dra på tunge containere og forsyninger.  Jeg tror klokka var seks da jeg kom hjem på morrakvisten, for så bare å spise litt, å dra til Årnes for å vise seg for folk rett og slett for at man skulle sikre seg et alibi i tilfelle tyskerne skulle fatte mistanke til at noe hadde skjedd.  Så var det på igjen på arbeid etter at en hadde vært på Årnes, og da holde på til kvelden.  Det er klart etter halvannet døgn i ett strekk, og en slik arbeidssituasjon, så selv om vi var unge og spreke den gangen så er det klart vi ble trøtte.

Det er rart at dere i det hele tatt holdt ut synes jeg, når jeg hører på det programmet dere hadde.

Jeg tror at det som egentlig gjorde at vi holdt ut var de konstante spenningen som gjorde at vi var i stand til å yte maksimalt.  Men det er klart at når vi som for eksempel en dag et par stykker av oss hadde gått på beina inn til Paradismyra, det var i vårløsningen, så det var slutt på skiføret stort sett, men vi trasket og gikk i søleføre. Vi måtte gå rundt sjøene for isen bar ikke.  Vi gikk med gummistøvler som vi delvis tro over.  Vi hadde hentet full ryggsekk med våpen og full ammunisjon som vi skulle ha med hjem.  Vi veide ryggsekken da vi kom hjem, og så vidt jeg husker så lå de et sted mellom 20 og 30 kg, nærmere 30 kg.  Og da gå den lange veien fra Paradismyra til Årnes.  Det resulterte i at vi ikke bare hadde gnagsår over mye av foten, men vi hadde også åpne gnagsår husker jeg på ryggen etter ryggsekken. Det var en hard tørn, det legger jeg ikke skjul på.

Men var det den eneste reaksjonen du har fått etterpå at du ble trøtt ?  Minner ellers har ikke plaget deg noen ting ?

Nei, de har vel i grunnen ikke det.  Merkelig nok.  Selvfølgelig hender det av og til at du drømmer, Men for mitt vedkommende så har jeg sluppet veldig heldig unna det, og det skyldes vel det at jeg var av de som var heldig under krigen.  Jeg kom ikke ut for noe som skadet meg noen ting. Det var enkelte spennende episoder, men det gikk bra.