Bygdeborgen ved Vålerbråtan i Vestre Fenstad

Bygdeborgen ved Vålerbråtan i Vestre Fenstad

Publisert av Dag Harald Liberg den 06.08.21.

Bygdeborgen i Vestre Fenstad er trolig fra eldre jernalder, i likhet med de fleste bygdeborger i Norge. Det vil si fra århundrene fra Kristi fødsel til år 500 – 600 etter Kristus. De er vanskelig å gi eksakt datering på, fordi det er lite materiale som kan gi datering.  Borgen er 1,9 mål stor, og har kanskje vært et festningsverk.  Borgen har store likhetstrekk med Røverskansen og Borstadkampen.  Disse beskrives i kildene som rene festningsverker / militære anlegg.  Muren er 65 x 35 meter, og ligger på ca. 235 moh.

Borgen kan ha vært en del av et forsvarssystem for å beskytte området, eller om det har vært en borg som har fungert som tilfluktssted for innbyggere i ufredstider.  Det finnes også flere andre teorier om hvorfor bygdeborgene ble bygd på slike utilgjengelige steder, som f.eks. steder for rituelle handlinger, eller som samlingssteder av annen art.

Vegetasjonen og ferdselsårene var annerledes den gangen.  En bygdeborg er gjerne lagt til steder med strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda.  Bygdeborgen i Vestre Fenstad i lia opp fra Rømua ligger langt fra kjent bosetting i eldre jernalder og kunne da neppe ha noen strategisk betydning for et bebygd område. Den kunne kanskje ha vært bygd for å befeste et omstridt utmarksområde langt fra omliggende bygder?

På det nederste punktet av borgen ser det ut til å være en slags inngangsportal.    Rundt borgen er det en murkrone som åpenbart er plassert av mennesker, og sirlig stablet opp.  Men en må legge til litt fantasi for å tenke seg hvordan dette har vært.  På den fjerde siden er det et bratt stup som er ufremkommelig både opp og ned. 

Det er funnet mer enn 400 slike bygdeborger i Norge, særlig konsentrert i det sentrale østlandsområdet, Sørvestlandet og Trøndelag.  Nærmeste kjente borger er Borstadkampen på grensa mellom Eidsvoll og Nes, Holtberget på grensa mellom Ullensaker og Nes og Bårhaug i Skogbygda. 


Murverk og topografi

Borgen ved Vålerbråtan i Vestre Fenstad ligger på en liten kolle, i framkant av åsen som skiller Rømudalen fra Vorma. Bratte oppstigning. Utsikt mot sør og vest.  En 126 meter lang bruddsteinsmur omslutter kollen på tre sider. Den fjerde siden er beskyttet av bratte stup. Sannsynlig port gjennom en trang slukt i sør. Ytterligere en mulig inngang i på nordsiden. Det befestede borgområdet utgjør 2 daa. Anlegget er ikke utgravd.

De sammenraste murene har trolig opprinnelig vært forsterket med palisader av tre og jordvoller. Utgravninger av andre, liknende anlegg i Norge og Sverige har påvist spor av treverk i, og bak murverket. Kanskje er det mulig å tenke seg et ytre murverk støttet opp av tre og jord på innsiden.

Murene kunne sannsynligvis forsvares av 25-30 krigere, utstyrt med bue, kastestein / slynger, spyd eller andre kastevåpen. Borgens strategiske fordel lå primært i høydeforskjellen mellom angriper og forsvarer og dekningen brystvernet gav. For å komme fram til murene måtte en eventuell angriper forsere en bratt motbakke i åpent lende. I denne perioden var de svært utsatte for skade fra forsvarernes våpen, uten å selv kunne utgjøre en effektiv trussel. Selv om en overlegen militær styrke til slutt ville kunne innta borgen, ville et direkte angrep trolig bli svært kostbart. 


A - søndre inngang.  B - nordre inngang.  2 - sittebenker

Funksjon og datering

Murkonstruksjonen viser at anlegget har hatt en tydelig militær funksjon. Samtidig er det ingen spor etter tufter eller annen permanent bosetning og aktivitet på borgområdet.

Med hensyn til murverk og topografi deler borgen mange likhetstrekk med andre bygdeborger på Øvre Romerike, som Borstadkampen og Røverskansen. Det er sannsynlig at borgene er bygget omtrent på samme tid og at de har hatt tilsvarende funksjon: Anleggene ligger generelt langt fra nærmeste samtidige bosetningsområde (1,5-3 km). De befestede borgområdene er små (2-5 daa), og det er heller ingen spor av permanent bosetning eller tilgang på vann inne på arealene). Dette taler for at borgene sannsynligvis ikke har vært permanent besatt, eller bare besatt av en mindre vaktstyrke som brakte med seg egne forsyninger.

Ingen av borgene på Romerike er arkeologisk undersøkt eller datert. I Trøndelag er mindre borger av denne typen primært datert til yngre romertid/folkevandringstid (200 - 550 e.Kr.). Dette var en periode der det arkeologiske materialet forteller om stridigheter, og øket konkurranse mellom aristokratiske grupperinger. 

Da borgene ligger langt fra kjerneområdene for bosetning, virker det usannsynlig at de skulle ha funksjon som bygdas tilfluktsted. Det er heller ikke rom innenfor murene til særlig mange mennesker og dyr kunne oppholde seg der på én gang. Åsryggen mellom Vorma og Rømudalen var heller ikke – så langt vi vet - et spesielt viktig utmarksområde som måtte beskyttes.

Borgene på Øvre Romerike kan ha vært et større system av befestninger/støttepunkt i ytterkanten av Raumenes rike. Borgen ved Vålerbråtan har likevel vært lite egnet til å stanse en større invasjonshær. Til det har det vært for enkelt å gå rundt borgen, og dermed utmanøvrere forsvarerne. Da er det mer sannsynlig at borgen har hatt en mer lokal vakt- og kontrollfunksjon. Den, eller de som var i besittelse av bygdeborgene ved Vålerbråtan og Borstadkampen, kunne sannsynligvis holde oversikt over trafikken i Rømudalen, på veifarene langs åsen mot Eidsvoll / Mjøsområdet og over mot Vorma. Borgen ville kunne sinke en angriper og varsle omgivelsene, slik at en større hærstyrke kunne samles. Selv om Borgene på Øvre Romerike neppe har fungert som garnisoner for en stor stående krigsstyrke, må vi heller ikke undervurdere den maktpolitiske betydningen av slike militære støttepunkter. De har utvilsomt bidratt til å demonstrere aristokratiets makt og herredømme over landskapet.

 

Eldre jernalder – krigsherrenes tid

Samfunnsutviklingen mot slutten av eldre jernalder preges av fremveksten av en aristokratisk elite. Funn av spesialisert og rikt utsmykket våpen og utstyr – våpengraver – brettspill – storhauger – gulldepoter – hallbygninger – naust – ringformede tunanlegg og bygdeborger.

Alle disse trekken tyder på framveksten av en spesialisert aristokratisk elite, og et samfunn hvor våpenferdighet og krigskunst må ha hatt en sentral posisjon. Dette øverste samfunnssjiktet sto i kontakt med andre, liknende grupperinger på det Europeiske kontinentet, jf. våpenofferfunn, romersk krigstjeneste og skriftlige kilder som Jordanes.

Arkeologi og historiske kilder gir et bilde av krigerflokker som ble holdt sammen gjennom æreskodeks og personlige bånd til en gavmild leder. Våpentrening for utvalgte fra ung alder. Avansert militær taktikk. Krigeflokkene var imidlertid ganske små: Enheter på 10-15 mann. Store hærstyrker har trolig bare talt noen hundre personer.

Maktkonsentrasjon gjennom allianser mellom ulike bygder og politiske sammenslutninger (høvdingdømmer eller folkegrupper), slik at det oppsto ustabile territorielle enheter (småkongedømmer) basert på personlige bånd: Raumariki.

 

Bygdeborger – Ulike kategorier og forklaringsmodellerer

Stor og ulikt sammensatt kategori av fornminner. Anleggene er generelt lite undersøkt og forsket på. I Sverige har det vært større fokus. Også i Trøndelag er en del anlegg undersøkt de siste tiårene.

Den klassiske forståelsen av borgen som bygdas tilfluktssted i ufredstid går helt tilbake til Oluf Ryghs første omtale av disse fortidsminnene (1882). Man forestilte seg at bøndene kunne rømme inn i borgene ved ufred og slik redde budskap og andre flyttbare verdisaker unna en invaderende krigerflokk. Rene forsvarsborgen, hvor man med enkle våpen kunne forskanse seg mot en overlegen motstander.

Det er imidlertid klart at anleggene som omtales som bygdeborger viser stor variasjon med hensyn til form, størrelse og plassering i landskapet. Det er sannsynlig at anleggene har fylt mange ulike funksjoner til ulike tider.   Særlig innen svensk forskning har man vært opptatt av å inndele borgene i ulike undertyper.

Mens store anlegg innenfor sentral bosetningsområder kan ha karakter av å være befestede bosetninger, stående militære garnisoner, tingplasser eller samlingssteder for kultutøvelse. Et annet undergruppe av befestede anlegg, som neppe har hatt særlig militær betydning, er innhegnede gravfelt.

Smalere kan man definere bygdeborger som «Anlegg som utgjør en beskyttet/utilgjengelig flate befestet av mur / voll i kombinasjon med topografiske hindringer». Det er kjent om lag 450 slike anlegg i Norge. Konsentrert til Trøndelag, Rogaland og Østlandet. Det befestede borgområdet varierer i areal fra et par mål til 40-50 mål. – Selv om alle anleggene skulle ha en militær betydning, må det ha vært på svært ulik skala!

Få borger er undersøkt arkeologisk . Dateringer som er gjort tyder på at de ulike befestningstypene har vært benyttet gjennom et langt tidsrom. Ingrid Ystgaards sammenstilling av tilgjengelige data viser at bruken av enkelte større, sentrale anlegg i Trøndelag går helt tilbake til bronsealderen og framover til vikingtid/middelalderen. Samtidig er det en tendens til at mindre anlegg, lenger fra befolkningssentrene bare har vært i bruk i en kort periode mot slutten av eldre jernalder (Kr.f.-550 e.Kr.).